torsdag 11. november 2010

Venter på fredan...

I morgen tidlig skal jeg på sykehuset for undersøkelse hos ortoped. Timen har blitt framskyndet to ganger pga forverring av tilstanden.

Jeg har veldig blandede følelser angående i morgen. Det er godt å vite at noe skjer, men samtidig er jeg litt redd. Jeg gleder meg fordi jeg vet at ballen endelig ruller. Nå er det håp for at jeg skal få den hjelpen og behandlingen jeg har behov for. Selv mener jeg at operasjon er det eneste som vil hjelpe nå; jeg har jo prøvd alle råd og anbefalinger fra treneren, fysioterapeutene, kiropraktoren, legene - uten hell. Det er likevel ikke sikkert at ortopeden er enig i at operasjon er nødvendig. Og hvis han/hun er enig, vet jeg ikke hvor lang ventetid som må påregnes. Hverdagen går ikke rundt lenger, og jeg kan ikke gå på smertestillende til evig tid heller.

Hvis jeg var i jobb nå, ville jeg ha vært sykmeldt. Jeg har for mye smerter til å holde ut en arbeidshverdag. Mengden smertestillende som ville vært nødvendig, gjør meg for sløv til å kunne utføre godt arbeid uansett.

Jeg har blitt skuffet gang på gang og følt at jeg ikke har blitt tatt på alvor. Derfor gruer jeg meg litt til i morgen - hva hvis de bare avfeier meg? Jeg føler jeg har så lite å stille opp med mot de kunnskapsrike, autoritære legene. Samtidig har jo legen min (vikaren for fastlegen) vært veldig grei og virkelig hørt på meg da jeg fortalte om problemet.

Ortopeden skal visst foreta en trykkmåling ved anklene for å se hvordan blodgjennomstrømningen ned til føttene er, for å vurdere hvor trangt musklene har det. Ut fra det jeg har hørt, antar jeg at trykket skal måles både ved hvile og under belastning. Derfor tror jeg at jeg skal gjennom en stresstest for å se hvor mye jeg tåler.

Selve belastningstesten er jeg spesielt nervøs for. Kanskje skal jeg gå/løpe så lenge jeg orker på tredemølle? Det jeg gruer meg for, er smertene. Jeg kan jo holde ut ei stund før kroppen gir opp. Når skal jeg stoppe? Når det gjør vondt? Når jeg har sterke smerter som kommer til å plage meg hele helga? Eller ei uke framover? Jeg tåler jo ikke belastning, men jeg kan presse gjennom smertene.

Jeg har avslått invitasjoner til å finne på noe i helga fordi jeg vet at jeg kommer til å ha mye vondt. Nå er det bare å vente og se.

1 kommentar: