fredag 12. november 2010

Timen hos ortoped

I morges var jeg veldig spent og hadde høy puls da jeg kom inn til ortopeden. Jeg begynte å fortelle om hva problemet gikk ut på, bakgrunnen, hva slags behandling jeg har prøvd og hvordan utviklingen har vært. Frustrasjonen over at ingenting har hjulpet og frykten for å ikke bli tatt på alvor, gjorde at det ikke tok lang tid før tårene trillet.

Belastningstesten ble ikke som jeg hadde trodd. Den gikk ut på å gjøre tå hev-repetisjoner, samme som jeg hadde gjort hos fastlegen og fysioterapeuten. Melkesyra satte inn allerede etter tre repetisjoner, så jeg ba inderlig om å få slippe å gjøre flere etter den femte. Ortopeden hørte på det jeg fortalte og tok meg tydeligvis på alvor. Han undersøkte deretter hvor det var vondt, og kommenterte at muskulaturen var veldig spent. Da han så meg i øynene og sa at dette skal opereres, kom nye tårer. Denne gangen gråt jeg av lettelse og takknemlighet. Endelig!! :D

Operasjonen går ut på å skjære et lite snitt ved kneet og ved ankelen, både på innsiden og utsiden av begge leggene. Deretter føres et instrument inn i snittene og spalter muskelhinna i lengden. På denne måten slipper de å skjære opp langs hele leggen. Det høres veldig greit ut og skal ha positiv virkning med en gang. De opererer begge bena i samme slengen, men det er ikke verre enn at jeg må bruke krykker noen uker. Etter operasjonen må jeg gå til fysioterapeut en periode.

Nå er det bare å holde ut til dagen kommer. Jeg skulle prioriteres såpass at det var realistisk å få det til allerede i løpet av desember! :)

torsdag 11. november 2010

Venter på fredan...

I morgen tidlig skal jeg på sykehuset for undersøkelse hos ortoped. Timen har blitt framskyndet to ganger pga forverring av tilstanden.

Jeg har veldig blandede følelser angående i morgen. Det er godt å vite at noe skjer, men samtidig er jeg litt redd. Jeg gleder meg fordi jeg vet at ballen endelig ruller. Nå er det håp for at jeg skal få den hjelpen og behandlingen jeg har behov for. Selv mener jeg at operasjon er det eneste som vil hjelpe nå; jeg har jo prøvd alle råd og anbefalinger fra treneren, fysioterapeutene, kiropraktoren, legene - uten hell. Det er likevel ikke sikkert at ortopeden er enig i at operasjon er nødvendig. Og hvis han/hun er enig, vet jeg ikke hvor lang ventetid som må påregnes. Hverdagen går ikke rundt lenger, og jeg kan ikke gå på smertestillende til evig tid heller.

Hvis jeg var i jobb nå, ville jeg ha vært sykmeldt. Jeg har for mye smerter til å holde ut en arbeidshverdag. Mengden smertestillende som ville vært nødvendig, gjør meg for sløv til å kunne utføre godt arbeid uansett.

Jeg har blitt skuffet gang på gang og følt at jeg ikke har blitt tatt på alvor. Derfor gruer jeg meg litt til i morgen - hva hvis de bare avfeier meg? Jeg føler jeg har så lite å stille opp med mot de kunnskapsrike, autoritære legene. Samtidig har jo legen min (vikaren for fastlegen) vært veldig grei og virkelig hørt på meg da jeg fortalte om problemet.

Ortopeden skal visst foreta en trykkmåling ved anklene for å se hvordan blodgjennomstrømningen ned til føttene er, for å vurdere hvor trangt musklene har det. Ut fra det jeg har hørt, antar jeg at trykket skal måles både ved hvile og under belastning. Derfor tror jeg at jeg skal gjennom en stresstest for å se hvor mye jeg tåler.

Selve belastningstesten er jeg spesielt nervøs for. Kanskje skal jeg gå/løpe så lenge jeg orker på tredemølle? Det jeg gruer meg for, er smertene. Jeg kan jo holde ut ei stund før kroppen gir opp. Når skal jeg stoppe? Når det gjør vondt? Når jeg har sterke smerter som kommer til å plage meg hele helga? Eller ei uke framover? Jeg tåler jo ikke belastning, men jeg kan presse gjennom smertene.

Jeg har avslått invitasjoner til å finne på noe i helga fordi jeg vet at jeg kommer til å ha mye vondt. Nå er det bare å vente og se.

tirsdag 9. november 2010

Leggene: bakgrunn og utvikling

Dette whine-innlegget er ment informativt, men jeg skjønner at det lett kan oppfattes som en "stakkars meg"-tale. Jeg legger den ut likevel, ettersom jeg kommer til å skrive mer om temaet senere.

Jeg har hatt problemer med leggmuskulaturen i fire år nå. Det begynte med boksetrening i mai 2006. Den sommeren var jeg i kjempegod form! Boksinga var ganske hard trening og kroppen fikk ikke nok restitusjon. Det kjentes bare ut som at jeg var støl, så jeg tenkte ikke så mye over det før jeg innså at det ikke ville gå over av seg selv. Treneren anbefalte at jeg skulle prøve å veksle mellom varme og kalde omslag, men dette hjalp ikke. Det var spesielt vondt å gå opp trapper og å gå i oppoverbakker. Et halvt år etter at jeg hadde begynt å trene, oppsøkte jeg fastlegen min, som gav meg henvisning til fysioterapi. Jeg fikk behandling ukentlig i ca 3 mnd våren 2007 og merket at jeg hadde mindre vondt.

Høsten 2007 fikk jeg store vanskeligheter med å være med i gymtimene. Jeg begynte å gå til en kiropraktor våren 2008 som brukte akupunktur noen måneder våren 2008. Han mente at smertene skyldtes kronisk kompartmentsyndrom. Dette betydde at det var for trangt til musklene. Han gav meg tøyeøvelser som jeg skulle gjøre ofte. Det virket som at problemene ville gi seg og jeg var veldig ivrig etter å begynne å trene igjen, etter å ha vært inaktiv i lang tid. Det var visst ikke så lurt. Enkle joggeturer endte i frustrasjon, smerte og gråt. Nye perioder med inaktivitet ble avbrutt av forsiktige forsøk på å trene.

Høsten 2008 ble den ene skuldra det viktigste problemet. Dårlig arbeidsstilling og mye pc-arbeid gjorde at jeg oppsøkte den nye fastlegen min for å få henvisning til fysioterapi. Denne tredje behandleren behandlet skuldra og gav meg råd om hva jeg kunne gjøre for leggene. Han anbefalte meg å gå turer om kveldene og tøye lenge. Jeg fulgte rådene og tilbrakte en god stund i smerte på trappa hver kveld i flere måneder våren 2009. Jeg merket ikke noen bedring - tvert imot: jeg opplevde kramper på flat mark. Frustrasjonen tok overhånd. Fram til dette hadde smertene vært forståelige; jeg hadde overbelastet muskulaturen. Men jeg kunne ikke forstå hvorfor jeg fikk kramper på flat mark uten nevneverdig belastning...

Jeg ble nødt til å venne meg til å roe ned tempoet, spesielt i bakker. På NTNU tok jeg heller heisen enn å gå trapper. Hverdagen gikk rundt, men det plaget meg at pensjonistene travet forbi meg. Det er jo ikke jeg som skal være dårlig til beins! Da jeg tok kontakt med fastlegen og fortalte hva fysioterapeutene og kiropraktoren hadde sagt, ble jeg avvist og fikk til svar at det finnes ikke noe som heter kronisk kompartmentsyndrom.

I vår ble jeg flyttet over fra fysioterapeuten til en manuellterapeut, og fastlegen min skulle ut i spesialisering. Jeg merket at leggene tålte mindre og mindre i sommer og jeg hadde hyppigere og mer intense smerter. Den nye fastlegevikaren tok meg på alvor da jeg kom til ham i september. Han bestilte blodprøver for å utelukke vitaminmangel eller lignende. Mens vi ventet på prøvene, var jeg på feltkurs tre dager sammen med andre studenter og opplevde en forverring de dagene. Fastlegen ville gjerne snakke med manuellterapeuten og begge foretok en utredning. De var enige i at dette nok dreide seg om kronisk kompartmentsyndrom eller kronisk muskellosjesyndrom, som det også kalles. Det vil si at hinna rundt muskelen er for stram og hindrer sirkulasjonen. Det hoper seg opp med melkesyre ved den minste belastning. Dersom tøyning ikke hjelper, kan operasjon være et alternativ. Legen sendte henvisning til ortopedisk poliklinikk. Med tanke på smertene ble jeg ganske bekymret da jeg fikk vite at det var tre mnd ventetid. Jeg merket at det ble bare verre og verre. Jeg begynte også å få nattkramper på denne tida. Legen purret og fikk meg flyttet fram i køen. Jeg fikk innkalling til time til ortoped i slutten av november.

Siste helga i oktober besøkte jeg Henrik i Oslo. Lørdagskvelden opplevde jeg en voldsom eskalering! Absolutt alt jeg gjorde var smertefullt. Jeg sto ute på gata sammen med Henrik og prøvde å la være å gråte over smertene! Det første jeg gjorde da jeg kom tilbake, var å oppsøke legen igjen. Jeg fikk smertestillende på resept og legen la mer press på ortopedisk. Fredag denne uka skal jeg på sykehuset for undersøkelse. Jeg håper ortopeden forstår alvoret i situasjonen. Jenter på 21 år skal ikke måtte knaske smertestillende og unngå å gå i trapper! Jeg føler at jeg har prøvd alt, men ingenting har hjulpet. Forhåpentligvis blir det operasjon, og helst ganske snart.
Her kommer det endelig et bilde. Vet ikke hva dere mener, men jeg synes jeg ser ut som en reklame. Får litt russiske vibber.