tirsdag 9. november 2010

Leggene: bakgrunn og utvikling

Dette whine-innlegget er ment informativt, men jeg skjønner at det lett kan oppfattes som en "stakkars meg"-tale. Jeg legger den ut likevel, ettersom jeg kommer til å skrive mer om temaet senere.

Jeg har hatt problemer med leggmuskulaturen i fire år nå. Det begynte med boksetrening i mai 2006. Den sommeren var jeg i kjempegod form! Boksinga var ganske hard trening og kroppen fikk ikke nok restitusjon. Det kjentes bare ut som at jeg var støl, så jeg tenkte ikke så mye over det før jeg innså at det ikke ville gå over av seg selv. Treneren anbefalte at jeg skulle prøve å veksle mellom varme og kalde omslag, men dette hjalp ikke. Det var spesielt vondt å gå opp trapper og å gå i oppoverbakker. Et halvt år etter at jeg hadde begynt å trene, oppsøkte jeg fastlegen min, som gav meg henvisning til fysioterapi. Jeg fikk behandling ukentlig i ca 3 mnd våren 2007 og merket at jeg hadde mindre vondt.

Høsten 2007 fikk jeg store vanskeligheter med å være med i gymtimene. Jeg begynte å gå til en kiropraktor våren 2008 som brukte akupunktur noen måneder våren 2008. Han mente at smertene skyldtes kronisk kompartmentsyndrom. Dette betydde at det var for trangt til musklene. Han gav meg tøyeøvelser som jeg skulle gjøre ofte. Det virket som at problemene ville gi seg og jeg var veldig ivrig etter å begynne å trene igjen, etter å ha vært inaktiv i lang tid. Det var visst ikke så lurt. Enkle joggeturer endte i frustrasjon, smerte og gråt. Nye perioder med inaktivitet ble avbrutt av forsiktige forsøk på å trene.

Høsten 2008 ble den ene skuldra det viktigste problemet. Dårlig arbeidsstilling og mye pc-arbeid gjorde at jeg oppsøkte den nye fastlegen min for å få henvisning til fysioterapi. Denne tredje behandleren behandlet skuldra og gav meg råd om hva jeg kunne gjøre for leggene. Han anbefalte meg å gå turer om kveldene og tøye lenge. Jeg fulgte rådene og tilbrakte en god stund i smerte på trappa hver kveld i flere måneder våren 2009. Jeg merket ikke noen bedring - tvert imot: jeg opplevde kramper på flat mark. Frustrasjonen tok overhånd. Fram til dette hadde smertene vært forståelige; jeg hadde overbelastet muskulaturen. Men jeg kunne ikke forstå hvorfor jeg fikk kramper på flat mark uten nevneverdig belastning...

Jeg ble nødt til å venne meg til å roe ned tempoet, spesielt i bakker. På NTNU tok jeg heller heisen enn å gå trapper. Hverdagen gikk rundt, men det plaget meg at pensjonistene travet forbi meg. Det er jo ikke jeg som skal være dårlig til beins! Da jeg tok kontakt med fastlegen og fortalte hva fysioterapeutene og kiropraktoren hadde sagt, ble jeg avvist og fikk til svar at det finnes ikke noe som heter kronisk kompartmentsyndrom.

I vår ble jeg flyttet over fra fysioterapeuten til en manuellterapeut, og fastlegen min skulle ut i spesialisering. Jeg merket at leggene tålte mindre og mindre i sommer og jeg hadde hyppigere og mer intense smerter. Den nye fastlegevikaren tok meg på alvor da jeg kom til ham i september. Han bestilte blodprøver for å utelukke vitaminmangel eller lignende. Mens vi ventet på prøvene, var jeg på feltkurs tre dager sammen med andre studenter og opplevde en forverring de dagene. Fastlegen ville gjerne snakke med manuellterapeuten og begge foretok en utredning. De var enige i at dette nok dreide seg om kronisk kompartmentsyndrom eller kronisk muskellosjesyndrom, som det også kalles. Det vil si at hinna rundt muskelen er for stram og hindrer sirkulasjonen. Det hoper seg opp med melkesyre ved den minste belastning. Dersom tøyning ikke hjelper, kan operasjon være et alternativ. Legen sendte henvisning til ortopedisk poliklinikk. Med tanke på smertene ble jeg ganske bekymret da jeg fikk vite at det var tre mnd ventetid. Jeg merket at det ble bare verre og verre. Jeg begynte også å få nattkramper på denne tida. Legen purret og fikk meg flyttet fram i køen. Jeg fikk innkalling til time til ortoped i slutten av november.

Siste helga i oktober besøkte jeg Henrik i Oslo. Lørdagskvelden opplevde jeg en voldsom eskalering! Absolutt alt jeg gjorde var smertefullt. Jeg sto ute på gata sammen med Henrik og prøvde å la være å gråte over smertene! Det første jeg gjorde da jeg kom tilbake, var å oppsøke legen igjen. Jeg fikk smertestillende på resept og legen la mer press på ortopedisk. Fredag denne uka skal jeg på sykehuset for undersøkelse. Jeg håper ortopeden forstår alvoret i situasjonen. Jenter på 21 år skal ikke måtte knaske smertestillende og unngå å gå i trapper! Jeg føler at jeg har prøvd alt, men ingenting har hjulpet. Forhåpentligvis blir det operasjon, og helst ganske snart.

2 kommentarer:

  1. Jeg syns ikke at du syter (se! norsk har et ord som vi kan bruke i stedet for å ty til "whine"! ;) - faktisk, hvis jeg hadde gjennomgått like mye ræl som deg med noe sånt ville jeg sytt betraktelig mer enn det jeg har oppfatta fra deg de siste åra. Håper de finner en løsning så du kan fungere bra igjen, jeg tenker på deg.

    SvarSlett
  2. Tusen takk, Rune :) Jeg venter i spenning på hva legene sier på fredag. Tenker på dere også :-*

    SvarSlett